Start med adferd, få mening.
Det er ikke uvanlig å mene at det ikke er noe poeng å fokusere på adferd hvis folk «ikke mener det». Meningen skal visstnok først komme tilsyne intellektuelt (eller fra hjertet) og så er adferden et resultat av dette, en konsekvens blir da at adferd uten «mener det virkelig» rett og slett er bortkastet. Dette strider mot virkeligheten. Hver dag gjør vi en hel masse som vaner som sannsynligvis ville være vanskelige å assosiere til «tidligere produsert mening». Vi gjør saker, vi lager oss rutiner og vi spør oss sjelden om vi mener dem eller ikke. Vi bare gjør (som NIKE). Dette er viktig fordi så mye adferd rett og slett er kopiert og derfor allerede innarbeidet som (forhåpentligvis gode) rutiner og vaner. Når de blir kollektive gjennom (viral) spredning, da skaper vi kultur.
Det er bedre at folk adopterer ny (funksjonell) adferd fra andre, enten de mener det eller ikke, fremfor at de blir låst mens de leter etter den solide kognitive forståelsen først. Dette kan betyr at i en organisasjonsendring, start med noen nøkkeladferder, skap kritisk masse (+10% av gruppen) og “finn så mening”. Dette er kanskje uvanlig i tradisjonell organisasjonsutvikling. Erfaring forteller meg at de aller fleste ikke tolker det til å bety at vi forkaster forståelse, refleksjon og kritisk tenkning. Absolutt ikke. I organisatoriske termer kan vi ikke alltid vente på sekvensen forståelse, internalisering, emosjonell integrasjon og handling for alle ledere og medarbeidere. Vi må faktisk gjøre som NIKE.
Poenget er at rutiner og vaner skaper mening, minst like mye eller mer enn den andre veien. Religiøse ritualer skaper tro mer enn tro skaper religiøse ritualer. Hvis du ønsker å skalere opp adferdsforandring, definer gruppens og enhetens nøkkeladferd(er), gjør dem om til vaner og multipliser dem. Du trenger ikke bry deg om hvorvidt folk «mener dem eller ikke». Meningen kommer etter hvert og det faktisk mer enn den andre veien. Hjernevask og radikalisering fungerer ved at man deltar i nye vaner og siden gradvis utnytter kognitiv dissonans. Det er nevro-siden. Men i tillegg lager man gruppepress (jvf. Asch og strekene på veggen) og finner ledere (Sherif & Sherif’s summercamps) som mener ‘de riktige tingene’ og som en majoritet samler seg rundt. I tillegg er det selvsagt ofte selv-seleksjon til nye vaner, hvilket Cambridge Analytica utnyttet til fulle.
Nå er det jo ikke sosialpsykologi jeg illustrerer her, men at sosialisering resulterer i mening. Stockholm-syndromet er derfor ikke et syndrom i det hele tatt. Vi oppfatter Stockholm-syndromet og gjengdannelser som noe patologisk, mens vi aksepterer det i det religiøse. Forskjellen er at det første er asosialt, mens vi tror det religiøse er sosialt og eksistensielt. Prosessen er den samme.
Så hva er kultur? Kultur oppfattes ofte som noe kognitivt – det er slik vi har tenkt og bestemt. Det er helt feil. Kultur er det som har fungert for oss – dvs. atferd som har blitt til mening.
Problemet er at vi forstår ikke selv når vi er hjernevasket.
Dette er en oppdatert versjon av artikkelen som jeg publiserte i nyhetsbrevet Ledelse & Lederskap tidligere i september. Jeg er dr. Paul O. Olson stor takk skyldig for spennende og nyttige kommentarer.