De slitsomme kulturene. Ser du egentlig godt nok?
Med den betydelige innvandringen vi har hatt til Norge det siste året trenger vi å kunne snakke klokere og mer humant om hva som kjennetegner folk fra ulike kulturelle clustere.
Geert Hofstede’s forskning på ulike landkulturer viser at bare 9% av verdens befolkning lever i egalitære, likeverdige kulturer. Dette er anglo-saksere (briter, amerikanere og kanadiere), tyskere, sveitsere, østerrikere, hollendere og skandinaver. Alle de andre lever i ulike typer av hierarkiske og ulikeverdige samfunn.
Fra vi var små har vi utviklet en kulturell forståelse, det som er likt våre egne kulturelle verdier synes vi er “bra” eller “riktig”. Det vi oppfatter som anderledes enn våre kulturelle verdier tenker vi er “dårlig” eller “feil”.
Vi ser verden gjennom solbriller som forvrenger vår persepsjon. Vi ser alt gjennom disse fargede brillene, og hver kultur får sin skjeve versjon, delt av medlemmene av den samme kulturen. Du må først forstå hvilke solbriller du har på og så ta dem av, for å kunne se andre kulturer for hva de virkelig er.
De engelskspråklige media vi vanligvis leser og ser på (BBC, CNN, Financial Times, Economist m. fl.), har stort sett på seg solbriller som vi kan kalle for “konkurranse”-kultur briller.
Konkurransekulturer (briter, amerikanere og kanadiere)
Geert Hofstede’s 5D modell avdekket gjennom forskning (se faktaboks nederst i artikkelen) at den anglo-saksiske kulturen (“konkurransekulturen”) er egalitær, individualistisk, prestasjonsorientert, passe komfortabel med tvetydighet og at den er normativ. Når vi vet dette kan vi kjenne igjen de solbrillene som mennesker fra denne kulturen ser gjennom. Disse solbrillene påvirker deres persepsjon og påvirker derfor det innholdet de skaper og sender ut gjennom media. Nedenfor er noen saker som ofte blir forvrengt eller blåst ut av proporsjoner når vi har på oss konkurransekulturbrillene.
Elitestyre (meritokratier)
Våre lærebøker i ledelse tar ofte elitestyre for gitt. Men vi glemmer som oftest at majoriteten av dem er skrevet og utgitt i konkurransekulturer, som er klart prestasjonsorienterte. Når vi forsøker å styre et meritokrati med den hierarkiske kulturens byråkratiske styringsmekanismer, ja da får vi bråk.
Kulturer som legger mer vekt på omsorg og livskvalitet vil ofte late som om de bryr seg om de høyt utdannede lederelitene i næringslivet, politikk, akademia og ellers, men oppføre seg helt anderledes i praksis. I slike kulturer (omsorg og livskvalitetsorienterte) blir folk forfremmet fordi de har vært ansatt lenge, eller fordi de tilhører en innflytelsesrik familie, eller har gått på en berømt handels-høyskole. I konkurransekulturen blir man opprørt over slik organisatorisk adferd, og man tror kanskje at “de innfødte” vil dele dette synet. I virkeligheten så vil nok de innfødte også kunne bli opprørt når de selv taper i en beslutning, men som oftest vil de selv beslutte i hht de samme kriteriene. Så tenk etter når du skal forfremme noen i en kultur som ikke er en konkurransekultur.
Individualisme
I individualistiske kulturer er personvern svært viktig. Vi bryr oss om vår personlige ID og om vi er beskyttet på Facebook. Dette er viktig i vår konkurransekultur og i alle andre “individualistiske”-kulturer. Imidlertid, disse kulturene omfatter mindre enn 15% av verdens befolkning. Det betyr at for 85% av folk på denne planeten så bryr de seg ikke så mye om dette med personvern. Det betyr ikke at det ikke er viktig, det er bare ikke svært viktig.
Polarisering
I vår konkurransekultur (som preger lederretorikken i næringslivet også her i Norge) er det en tendens til å se verden som åsted for to opponerende krefter. Saker og ting blir ofte oppfattet som bi-polare, dvs. det er en tese og en antitese som opponerer mot tesen; slik vi har ying og yang. I slike kulturer er det mindre verdifullt å kunne tenke multi-lateralt; å skjønne at det finnes mange forskjellige krefter eller meninger om en sak. Vi er for eller i mot. I konkurransekulturen får vi uttrykk som du er enten med oss, eller mot oss og det er oss mot dem.
Dette fører til at vi overforenkler mange komplekse saker. Amerikanske og engelske media forenkler situasjonen i Europa. For disse er europeiske ledere inkompetente fordi de ikke klarer å velge mellom to mulige løsninger når de konfronterer Europas vanskeligheter. Europeiske ledere ser det helt anderledes, de ser mange forskjellige løsninger som kan være like viktige, fremfor en konfrontasjon mellom A og B. Per definisjon er et multilateralt perspektiv mer kompleks enn et bi-lateralt. Diskusjoner tar derfor lengre tid og enighet er vanskelig å nå. Allianser er nødvendige, og disse krever tid samtidig som de øker kompleksiteten.
Konkurransekulturen ser to opponenter overalt: “de som har, mot de som ikke har”, det er “kapitalister” mot “sosialister”, “macho mot feminisme” og “den gamle måten og den nye måten”. I andre kulturer som den hollandske og skandinaviske, eller latin-amerikanske og store deler av Afrika er disse situasjonene ofte sett på som multilaterale.
Travelhet
I konkurransekulturer legger man stor vekt på hastighet. Handle raskt! Beslutte fort. Det er ofte en sterk følelse av travelhet, tid er essensielt. Når beslutningene tar litt lenger, blir folk engstelige. Når vi ser på beslutningsprossene i andre kulturer, blir konkurransekulturfolk ganske irritert når saker og ting tar lengre tid. Begrepet “tid er penger” er dypt forankret i en prestasjonsorientert kultur, og prestasjoner blir enkelt oppsummert ved å måle tiden som brukt og pengene som er tjent.
Det er likevel slik at i “nettverks”-kulturer som den hollandske og skandinaviske så blir travelhet ofte trumfet av andre faktorer. Nettverket passer på alle interessenter blir inkludert og hørt. Frister oversittes uten at det behøver å være viktig, hvis det er viktigere å sikre kvalitet på resultatet eller at alle interessenter er fornøyd. Og selv i nettverkskulturer er det forskjell; svensk konsensus tar lengre tid enn norsk travelhet.
Faktaboks
Professor Geert Hofstede er internasjonalt anerkjent for å ha utviklet den første empiriske modellen av dimensjoner ved nasjonalkulturer. Han etablerte dermed et paradigme for hvordan man kunne kjenne igjen og beskrive kulturelle elementer i internasjonal økonomi, kommunikasjon, ledelse og samarbeide. Den opprinnelige modellen består av fem dimensjoner; maktdistanse, individualisme, maskulinitet, usikkerhetsunngåelse og langtidsorientering. Med dette som basis utviklet han så en modell for organisatoriske kulturer rundt seks arketypiske clustere. Disse seks clustrene er utgangspunktet for denne artikkelen. Lær mer gjennom å laste ned Culture GPS til din iPhone.
I mai 2008 så stilte the Wall Street Journal flere hundre adm. dir. i Fortune 500 selskaper spørsmålet “hvem er de ledelsestenkerne som har hatt sterkest påvirkning på deg?” På topp 20-listen var det bare en ikke-amerikaner eller engelskmann: prof. Geert Hofstede, som kom på 16 plass.
Demokratisering
Churchill sa en gang at “demokrati er den verste formen for statsstyre, med unntak for alle de andre formene som er blitt prøvd”. Dette er selvsagt et ganske anglo-saksisk synspunkt og blir jo derfor også ofte repetert i anglo-saksiske media. Mennesker fra andre kulturer kan også ha et tilsvarende synspunkt, særlig hvis de kommer fra et egalitært samfunn. I hierarkiske samfunn kan mange mene at en form for opplyst enevelde er å foretrekke fremfor demokrati.
Dette er uakseptabelt i en konkurransekultur. Folk i konkurransekulturer vil ofte misforstå protester mot regjeringer i hierarkiske samfunn. De ser protestene som sprunget ut av bevegelser som ønsker demokrati, de aller fleste gangene så ønsker folk rett og slett bare å få byttet ut en udugelig leder med en som litt bedre kan lede landet videre.
De tydeligste eksemplene på dette er i Russland, Kina og Egypt som er hierarkiske samfunn. Samfunnene har evighetslange historier med despotier. I alle tre land ble despotene kastet og i det 20-århundret erstattet av kommunistregimer eller prestestyre. Kommunistlederne og prestestyret fortsetter å lede like autoritært som sine forgjengere og med stor støtte blant folket.
I alle tre land er regimene blitt utfordret. I Russland ble det erstattet av en kapitalistisk republikk, allikevel har nå den samme autoritære lederen styrt landet siden 1999 og med støtte fra flertallet. I Kina er økonomien kapitalistisk, mens det politiske styresettet er autoritær kommunisme. I Egypt gikk man fra Mubaraks diktatur til Mursis egenrådige prestevelde til al-Sisis militærstyre . Det kan være at en form for demokratisering kan skimtes (tvilsomt), men ikke en slik demokratisering som vi kjenner i vesten. Demokratiseringen, hvis den vinner frem i det hele tatt, vil ta svært forskjellig form helt avhengig av det respektive lands kultur.
Det ser ut til at det er folket som gjenskaper diktatorer. En hierarkisk kultur vil fremme sterke ledere med absolutt makt, helt uavhengig av det politiske regimet. En egalitær kultur vil fremme ledere som er mindre autoritære.
I konkurransekulturer ser man mot de hierarkiske samfunnene og ser mennesker som er undertrykt og som lengter etter demokrati. Så snart støtten er borte blir diktatoren kastet overende (som med Mubarak) og erstattet av en annen sterk leder. Hver diktator har sterk støtte i en stor del av samfunnet, ofte flertallet. Konkurransekulturer synes at diktatorer er foraktelige, men i hierarkiske samfunn tenker folk flest at en sterk leder trengs for å opprettholde ro og orden.
Likhet
Bak begrepet demokrati er ideen om at alle mennesker er skapt like og burde ha den samme mengde makt i samfunnet. Konkurransekulturer har det i seg at livet er en konkurranse og at alle mennesker bør ha lik anledning til å vinne denne konkurransen gjennom sine prestasjoner og likeverdige regler. Ideer som skiller seg fra dette er irriterende for mennesker fra konkurransekulturen og de egalitære.
Imidlertid så viser Hofstede’s forskning at bare 9% av verdens befolkning lever i egalitære kulturer. Dette er anglo-saksere, tyskere, sveitsere, østerrikere og hollendere og skandinaver. Alle de andre lever i ulike typer av hierarkiske samfunn. I disse samfunnene aksepterer folk at det er ulik fordeling av makt og ressurser i samfunnet, både det store og det lille, og at det bare er slik.
Det betyr ikke at folk liker det; det betyr bare at de tenker seg at det er uungåelig. Derfor så sikter mange seg inn på å klatre oppover samfunnsstigen. De kan være i opposisjon til nåværende ledere og sjefer, men så snart de erstatter sine forgjengere så vil de selv utøve makt på omtrent samme måte og vedlikeholde den ulike fordelingen av goder og byrder.
Det blir ofte feil å tro at mennesker i hierarkiske kulturer ønsker mer likhet; ofte vil de bare streve for å forbedre sin egen plass i hierarkiet.
Fornuftens overlegenhet
I konkurransekulturer er det en antagelse om at mennesker bør være logisk-rasjonelle og at emosjoner er et minderverdig aspekt ved menneskene. Følelsene forstyrrer produktivitet og effektivitet i den rasjonelle beslutningsprosessen og bør derfor undertrykkes. Verdier blir ofte sett på som luftige og i konflikt med det pragmatiske forretningslivet. Det å disktutere verdier utsetter bare konkret handling. Derfor bør verdidiskusjoner unngås.
I andre kulturer, som i latin-amerika og midt-østen regnes følelser som like viktige som fornuft. Beslutninger tas ofte med bakgrunn i følelser. Mennesker blir beundret for å gjøre nettopp det, fremfor å holde hodet kaldt. Det å være varmblodig er en positiv kvalitet, snarere enn en svakhet. Når konkurranse-kulturen kritiserer noen for å være emosjonell, så bør de prøve å forstå at i mange deler av verden så blir slik adferd oppmuntret, fremfor straffet.
Det meste av det finansielle kaos vi fikk i 2008 ble skapt av denne fokus på såkalte rasjonelle business utfordringer uten å se hen til etikken, verdier og den emosjonelle basis og konsekvensene av den tildels kriminelle finansielle adferden. Kulturer som setter fornuft i system og som behandler den som viktig, men ikke mer viktig enn emosjoner og verdier kan være bedre rustet til å håndtere de komplekse utfordringene vi står foran i dette århundrede.
Bruk solkrem, men ta av deg solbrillene
Anbefalingen i denne artikkelen er altså å ta av seg solbrillene, men husk for all del på solkremen. Hvis vi, USA- og anglofile som vi så ofte er, tar på oss konkurransekulturbrillene så kommer vi til å ta alvorlig feil om hva som skjer i verden på utsiden av den anglo-saksiske og den egalitære kulturen. Når vi bruker disse farvede solbrillene så ser vi ikke bedre, det vi ser blir fordreid og forvansket.
Dette skjer selvsagt ikke bare her,men i alle kulturer. For å forstå og forbedre det krysskulturelle, så må vi først ta av oss våre egne solbriller.
Samtidig advarer em.prof. Hofstede oss: Culture is more often a source of conflict than of synergy. Cultural differences are a nuisance at best and often a disaster.»