Vår evne til å tenke, planlegge og handle rasjonelt kan få oss til å tro at logisk-rasjonell tenkning, planlegging og handling faktisk er det som driver våre handlinger. Ikke noe kunne være lenger fra sannheten.
Det vi nå vet er mye av vår adferd driver av vår emosjonelle (limbiske) hjerne og at vår tenkende hjerne deretter rasjonaliserer denne adferden slik at vi overbeviser oss selv om at det vi har sagt og gjort er rasjonelt og logisk. Vi kan alle kjenne oss igjen i hvordan en beslutning om å bruke penger på en ny bil, en mobiltelefon eller et par nye sko er drevet av hvordan det føles, og så finner vi opp logisk-rasjonelle argumenter for å rettferdigjøre oss selv. Slik fungerer det også når vi tar en øyeblikkelig beslutning om en kandidat ved begynnelsen av et rekrutteringsintervju (basert på vår emosjonelle «mavefølelse»), og så bruker vi resten av intervjuet med å lete etter data som støtter mavefølelsen.
Det som kan være dårligere forstått er at, som Steven Pinker skriver, «våre sterkeste følelser skapes av ….andre mennesker». Ubevisst overvåker vi kontinuerlig hva og hvordan vi føler om menneskene rundt oss, på jobben og eller. Der hvor vi samarbeider, eller handler med hverandre, eller i potensielle konflikter, spør vi oss selv «hvor mye kan jeg stole på denne personen?» Ubevisst leter vi etter de mest minimale endringene i ansiktsuttrykk eller stemmeleie som gir oss den tilliten vi trenger til å stole på, eller som gjør oss litt usikre og mistenksomme. Evolusjonen har programmert oss til å bli løgndetektorer.
Mange tror i dag at den mest komplekse prosessen vår hjerne bedriver er den som håndterer vår relasjoner med andre mennesker. Med andre ord: hjernen er relasjonsorganet. Noen beskriver homo sapiens som en «hyper-sosial» art. Men vi er stort sett er ubevisst de betydelige ferdighetene, behendigheten og farten som vi benytter oss av i språk, gester, ansiktsuttrykk, humør og emosjoner for å lede og drive våre relasjoner med de som er rundt oss. Dermed undervurderer vi kompleksiten i relasjonsprosessene.
En annen viktig komponent i hjernen som forklarer vår tilsynelatende irrasjonelle adferd er – amygdala. Lokalisert dypt inne i hjernen, omtrent like stor som en valnøtt og nær det limbiske systemet, så utfører amygdala helt primære funksjoner i danning og lagringen av minner som er assosiert med emosjonelle og følelsesmessige hendelser. Disse minnene er det som får oss til å bevege oss mot mennesker og situasjoner som vil gi oss belønninger og glede, og vekk fra situasjoner og mennesker som vi assosierer med risiko og trusler. Det er amygdala som setter i gang de kjente prosessene fight, flight eller freeze (kjempe, flykte eller stå stille) som vi alle kjenner hvor hjertet banker og adrenalinet raser og andre fysiologiske endringer som gjør oss klar for øyeblikkelig handling.
Ikke bare er amygdala laget slik at den trekker tilbake oksygen fra vår tenkende hjerne, slik at det er mer sannsynlig at du handler på impuls, men også slik at dine tankeprosesser blir mer repetitive. På jobben kan det høres ut som «jeg kommer til å se ut som en idiot, folk vil mislike meg, vi kommer til å krangle…» en loop som går rundt og rundt i hodet, fører til økt frykt som igjen påvirker dine sanser og muskler.
Daniel Goleman kalte dette for «amygdalakapring». Altså der hvor ekstreme emosjonelle reaksjoner kommer frem før den logisk-rasjonelle hjernen kan regulerer adferden. Du husker sist gang du gjorde noe ubetenksomt som du senere angret deg over? I situasjoner som oppleves som truende så går stimulus direkte til thalamus; den delen av hjernen som sender sensoriske og motoriske signaler videre til andre deler av hjernen som så beslutter hvordan du skal reagere. Signalene går til amygdala og neo-cortex (den tenkende hjernen). Når amygdala oppdager at dette er en slåss-, flykte- eller stå stille situasjon, så sender den en strøm av stresshormoner gjennom kropper og kaprer den tenkende hjernen din. Fordi den tenkende hjernen arbeider litt saktere enn amygdala, så har den ingen sjanse til å regulere reaksjonen. Amygdala vinner.
En vanskelig samtale, en presentasjon for 400 mennesker kan oppleves som frykt. Vi er over de siste mange tusen år utviklet for å fungere godt i små grupper med mennesker vi kjenner, på savannen hvor trygghet kom fra overvåking av farlige dyr og trusler fra fiendtlige stammer og fra tillitsfulle samarbeidsrelasjoner i gruppen.
Problemet er altså at hjernen din ikke kjenner igjen forskjellen mellom en vanskelig samtale og en angripende tiger.
Det er tre viktige saker vi som ledere, medarbeidere og rådgivere kan lære av dette
For det første at vi bør unngå (bevisst eller ubevisst) adferd som andre menneskers primitive hjerner (amygdala) vil oppfatte som truende, risikofylt eller farlig. Når dette skjer vet vi at de grunnleggende responsene som vil slå til hos andre er at de lukker seg igjen, blir defensive og mistenksomme.
For det andre bør særlig ledere være klar over hvor viktig det er å skape forhold som ikke bare vil appellere til andres logisk-rasjonelle hjerner, men som også gjennom deres positive emosjoner vil skape en bevege mot reaksjon. Nøkkelen er ekte og ærlige to-veis samtaler.
For det tredje, dette kan du ikke late som om du behersker. Andre mennesker er svært dyktige på å oppdage din manglende oppriktighet og manipulasjon. Du må legge ditt ego og egne behov til side og for å søke å virkelig forstå og relatere til den andre. Dette dreier seg ikke om å bli myk, eller «soft», men om det som skal til for å skape en meningsfull relasjon. Fordi det er bare det som skaper varig kvalitet.